Det å aldri gi opp

Jeg får ofte spørsmålet om det blir en ny BC igjen. Helt ærlig prøver jeg alt for å ikke ville ha en BC igjen. Redd for å mislykkes, og sitte i samme dritt situation igjen. Det å gi slipp på en ung hund, en hund man elsker og har jobbet hardt for.  Jeg legger MYE jobb i mine hunder, år med daglig trening.  Jeg har vært SÅ stolt og fornøyd med både Kvikk og Nero, på to ulike vis. Men hver gang jeg har måtte gi opp ,dør en liten gnist.  Med Nero døde triksetrenings gnisten og litt lydighet.  Med Kvikk forsvant lydigheten helt. Og rasen også. Gjetingen er noe jeg fortsatt vil, men hvordan gjete uten en BC?

Mine venniner påminnet meg om noe jeg sa når jeg begynte i 1 året her på Forshaga Akademin. «Skjer det noe, sånn att jeg må avlive Kvikk så gidder jeg ikke mer».

Men her sitter jeg, heldigvis har jeg Tinka og flaks er det!  Å bare ha en Engelsk Setter når man har hatt Border collie er stor forskjell. Hun krever jo minimalt, trenings kapasiteten er begrenset. 5-10 minutter med mental trening er krevende for henne. Fysisk trening er jo ikke noe problem, det kan hun like mye som en BC. Heldigvis 😉

Men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg kjenner ikke att jeg savner det heller. Om jeg vil trene triks, lydighet, agility så kan jeg det. Bare ikke på samme nivå.

Hvorfor orke å holde på? Det er to viktige faktorer i den. For det første så har jeg fantastiske folk rundt meg, både familie og venner. De løfter meg opp og påminner meg om det som er viktigt. Og det å ikke dømme seg selv. Det er fort gjort å tenke «alt er min feil» men, nei det er faktisk ren  uflaks. Desverre. Og for det andre: Jo, fordi det er det jeg liker best av alt. Holde på med hund! Ett liv uten, kan jeg ikke se forran meg.

Men jeg bytter nok bane, eller det har jeg allerede gjort. Jeg tenker å satse så bra jeg kan med Tinka. Hun er en superhund til det hun skal vere super på. Hun jakter og gir alt, her må bare lydigheten og kontakten bli litt bedre. Men utviklingen er ubeskrivelig høy!  Jeg kan skrive om det i ett annet innlegg.

Å trene opp en fuglehund har vært like morro som jeg trodde det kom til å bli. En skikkelig nøtt å knekke. Det er kult og morsomt å kunne bruke naturen som treningsbane. Å gå time etter time, med en hund som søker og jobber på. Og øyeblikkene der hunden finner fugl og når hun klarer å stå en ordentlig stand for første gang ute i terrenget på en rypeflokk.  Det gir meg motivation og glede. Å sammarbeide med hunden 🙂

Kanskje jeg gir opp Lydigheten i noen år eller for alltid, hvem vet? Jeg er ung og har god tid.  Men nå er egentlig det viktigste for meg å få friske hunder som jeg kan få gleden av å se bli gamle og grå rundt snuta.

Jeg får leve med minnene og gleden av de herlige hundene jeg har fått gleden av å ha og trene.  Så får man se hva jeg plutselig bestemmer meg for 🙂

Gullgutta- Nero og Kvikk  ❤

 

Kunsten å slappe av

Ikke alle hunder greier å slappe av eller falle i ro av seg selv. Spesielt ikke på nye eller forskjellige plasser. Kvikk er en de hundene.  For han var det ikke naturlig å falle til ro av seg selv. Det måtte rett og slett læres inn. Jeg vil dele min erfaring med å få frem Av-knappen og en behagelig hund.

13621568_658160310991323_1597972166_o

Kvikk på NKK Kristiansand. Han har alltid vært flink til å slappe av på offentlige steder

En stor utfordring jeg har hatt med Kvikk er å få han til å slappe av og sove.  Han var alltid høy på energi og tok aldri slutt. Jeg prøvde å finne den gyldne veien med nok aktivitet, men ingen ting funket.  Enten ble det for mye eller for lite, virket det som.  I bil og buss var det null problem. Han sov som en stein. Akkurat sånn var det når han ble lagt i bur også.

Jeg lot Kvikk leve i fri dressur når han var liten, fordi ja valper har mye energi og jeg synest at en valp skal få lov til å være valp.  Når han ble eldre og større var det på tide å sette noen grenser.  Han løp maraton fra en sofa til en annen osv.  Reglen om at man skal være rolig inne og aktiv ute ble aktuell.

Kvikk fikk sitt daglige behov for aktivitet både fysisk og mentalt. Jeg krevde da at han 13663356_658160280991326_2147178933_oskulle være rolig inne. Han fikk sjangsen til å roe seg, men om den ble brukt opp bar jeg han inn i buret. Slapp han ikke ut før han hadde sovet og vært rolig en god stund. Som regel når jeg slapp han ut da, kunne han legge seg til ro løs. Etterhvert var behovet for bur- time out minimal. Han skjønte greia og ble roligere inne.

Vi bodde i en leilighet i Grimstad, men med en gang vi kom hjem til foreldrene mine dukket problemet opp igjen. Det kunne ta to døgn før han kunne legge seg natulig til ro av seg selv.  Jeg hadde ikke bur hjemme hos foreldrene mine så jeg kunne ikke kjøre samme prosess. Derfor hadde jeg et bånd ståenden i gangen.

13643809_658160284324659_849472055_n

Kvikk valpis som endelig har falt til ro med bamsen sin

Hver gang han var crazy og urolig ble han satt i kort kobbel. Han kunne stå lenge å skrike  og bjeffe. Vi overså det og han kjedet seg i søvn. Jeg koblet han fri når han hadde roet seg/ sovet et stund (vekket han aldri).  Det kan høres brutalt ut, men det funket utrolig bra!  Gradvis minsket behovet for kobbel time-out også! Han greide å slå seg mer og mer til ro hjemme også.

Jeg fant ut at Kvikk rett og slett måtte «tvinges» i ro. Ikke bare det men så hadde jeg også mye skylda i problemet.  Jeg var selv urolig og rastløs innendørs. I tillegg var jeg fæl til å gire han opp inne. Så jeg bestemte meg for å fikse på meg selv og bli mer rolig. Dette smittet umiddelbart over på Kvikk og ga enda mer forbedring!

På besøk og nye plasser lot jeg han få sjangsen til å roe seg av seg selv. Om han ikke greide det koblet jeg han i kort line. Da sovnet han umiddelbart. Båndet var som en bryter. Jeg begynte gradvis å kutte ut båndet mer og mer.  Nå er en «Gå og legg deg» kommando nok til å skru på bryteren.

13646940_658160437657977_1608639546_o

Kvikk slapper av i familieselskap.

Resultatet:

En hund som slapper av og sover når jeg ikke gjør noe med han. Bra avknapp og slår seg lett til ro på nye plasser selv med mye spennende ting. Veldig behagelig å ha i hus og ikke minst ha med rundt omkring! Ikke bare det, men det er utrolig bra for han. En hund trenger og skal ha mye søvn. Jeg har alltid vært nøye med at han har fått det han skulle ha av aktivitet før jeg har krevdt noe ro.

Kvikk er en hund som har trengt tydelige regler, det ga han rett og slett mer ro 🙂 Dette er i hvertfall min erfaring med å få frem av-knappen. Håper dt kan være til hjelp for noen andre også!

13663570_658160307657990_140263873_o

Kvikk i båt

13647241_658160370991317_826352739_o

Kvikk på resturang

13633261_658160964324591_2111727098_o

Sove m kjæresten sin Easy på bilgulvet

13621918_658160970991257_1073537760_o

Første båttur

13639555_658160260991328_2017295679_o

Buss

13633377_658160444324643_583469327_o

Første gang i telt