Det å aldri gi opp

Jeg får ofte spørsmålet om det blir en ny BC igjen. Helt ærlig prøver jeg alt for å ikke ville ha en BC igjen. Redd for å mislykkes, og sitte i samme dritt situation igjen. Det å gi slipp på en ung hund, en hund man elsker og har jobbet hardt for.  Jeg legger MYE jobb i mine hunder, år med daglig trening.  Jeg har vært SÅ stolt og fornøyd med både Kvikk og Nero, på to ulike vis. Men hver gang jeg har måtte gi opp ,dør en liten gnist.  Med Nero døde triksetrenings gnisten og litt lydighet.  Med Kvikk forsvant lydigheten helt. Og rasen også. Gjetingen er noe jeg fortsatt vil, men hvordan gjete uten en BC?

Mine venniner påminnet meg om noe jeg sa når jeg begynte i 1 året her på Forshaga Akademin. «Skjer det noe, sånn att jeg må avlive Kvikk så gidder jeg ikke mer».

Men her sitter jeg, heldigvis har jeg Tinka og flaks er det!  Å bare ha en Engelsk Setter når man har hatt Border collie er stor forskjell. Hun krever jo minimalt, trenings kapasiteten er begrenset. 5-10 minutter med mental trening er krevende for henne. Fysisk trening er jo ikke noe problem, det kan hun like mye som en BC. Heldigvis 😉

Men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg kjenner ikke att jeg savner det heller. Om jeg vil trene triks, lydighet, agility så kan jeg det. Bare ikke på samme nivå.

Hvorfor orke å holde på? Det er to viktige faktorer i den. For det første så har jeg fantastiske folk rundt meg, både familie og venner. De løfter meg opp og påminner meg om det som er viktigt. Og det å ikke dømme seg selv. Det er fort gjort å tenke «alt er min feil» men, nei det er faktisk ren  uflaks. Desverre. Og for det andre: Jo, fordi det er det jeg liker best av alt. Holde på med hund! Ett liv uten, kan jeg ikke se forran meg.

Men jeg bytter nok bane, eller det har jeg allerede gjort. Jeg tenker å satse så bra jeg kan med Tinka. Hun er en superhund til det hun skal vere super på. Hun jakter og gir alt, her må bare lydigheten og kontakten bli litt bedre. Men utviklingen er ubeskrivelig høy!  Jeg kan skrive om det i ett annet innlegg.

Å trene opp en fuglehund har vært like morro som jeg trodde det kom til å bli. En skikkelig nøtt å knekke. Det er kult og morsomt å kunne bruke naturen som treningsbane. Å gå time etter time, med en hund som søker og jobber på. Og øyeblikkene der hunden finner fugl og når hun klarer å stå en ordentlig stand for første gang ute i terrenget på en rypeflokk.  Det gir meg motivation og glede. Å sammarbeide med hunden 🙂

Kanskje jeg gir opp Lydigheten i noen år eller for alltid, hvem vet? Jeg er ung og har god tid.  Men nå er egentlig det viktigste for meg å få friske hunder som jeg kan få gleden av å se bli gamle og grå rundt snuta.

Jeg får leve med minnene og gleden av de herlige hundene jeg har fått gleden av å ha og trene.  Så får man se hva jeg plutselig bestemmer meg for 🙂

Gullgutta- Nero og Kvikk  ❤

 

Advertisements

4 thoughts on “Det å aldri gi opp

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s