Min hund, et kjært savn

I morgen har jeg gått en måned uten tittelen som Hundeeier. Uansett om jeg er bortskjemt med hauevis av herlige hunder, og gått svært få dager uten hund så er savnet der. Jeg savner å ha min egen hund. Der jeg er den beste i verden, og ingen andre. En som ikke drar etter noen dager eller uker.  Bare Min Bestevenn ❤ IMG_5489

Sitter stadig å strømmer gjennom videoer og bilder av Nero. Når vi trente,  konkurrerte, var på tur og bare var sammen. Han var så perfekt…. Vi hadde et ubeskrivelig bånd og jeg savner det så inderlig mye.

Å eie en hund er som rus, man blir rett og slett avhengig av det. Jeg elsker å passe på andre sine hunder. Det gir meg veldig mye glede, uten tvil. Men det er ikke det samme.

Jeg er så klar for å begynne på nytt. Den dagen jeg får min nye hund i armene kommer jeg til å bli verdens mest lykkelige person igjen.  Grunntrening, forming, sosalisering, rotrening, miljøtrening og alt det derre. Jeg gleder meg ubeskriverlig mye! En ny start, et nytt eventyr.

Min trofaste venn, jeg trenger deg ❤ Å se sin egen hund inn i øynene, det bare lyser ren tillitt, trofasthet og kjærlighet.  Jeg har bare lyst til å skrive ned alt av planer og slikt. Bare for å føle at jeg kommer et skritt nermere. Men jeg vet jo at vente tiden er lang. En måned føles ut som et halvt år… Blææh!

Jeg får bare utnytte tiden så godt jeg kan. Forberede meg og lære mye!

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.